Posttraumatisk stress – hva er det?

Et psykisk traume er en sterk mental påkjenning eller skade som skyldes påvirkning utenfra. Traumer kan oppstå i etterkant av svært ubehagelige eller overveldende hendelser, som regel hendelser som involverer faktisk død, trussel om død, alvorlig skade eller trussel mot egen eller andres integritet. Eksempler på slike hendelser er overfall, fysisk mishandling, tortur, voldtekt, alvorlige ulykker, naturkatastrofer, menneskeskapte katastrofer, krig, osv.

Hvordan og hvorfor oppstår traumer?

Den vanligste måten å utvikle et traume på er å selv ha vært utsatt for en slik hendelse, men man kan også utvikle traumer som følger av å ha vært vitne til, eller på en eller annen måte blitt konfrontert med, denne typen hendelser. Traumer kan utvikles med utgangspunkt i én enkelthendelse, men de kan også utvikles på bakgrunn av gjentatte belastende hendelser eller stor belastning over tid. Som med mye annet her i livet, er det store individuelle forskjeller i hvorvidt en hendelse oppleves som traumatisk. Det er ikke slik at en alvorlig hendelse (f.eks. en naturkatastrofe) automatisk vil oppleves traumatisk av alle som utsettes for det. En hendelse er altså ikke traumatisk i seg selv, det er personens opplevelse av hendelsen som avgjør om den blir stående igjen som traumatisk eller ikke. Faktisk vet man at de aller fleste mennesker kan bli utsatt for potensielt traumatiske hendelser uten å utvikle traumer i det hele tatt. Det er f.eks. ikke slik at alle som ble utsatt for tsunamien i Indiahavet i 2004 ble traumatisert i etterkant. De fleste klarte seg helt fint.

Det finnes ulike teorier om hvilke mentale prosesser som ligger bak dannelsen av et traume. En del forskere er likevel enige om at det henger sammen med to sentrale faktorer:

  1. Hvordan minnet for hendelsen lagres i hukommelsen – Det finnes mange holdepunkter for at hukommelsen for traumatiske hendelser er annerledes enn hukommelsen for vanlige hendelser. Mens vanlige minner som oftest lagres i de ytterste lagene av hjernen, i de nyere hjernestrukturene, lagres traumatiske minner lenger inn mot midten av hjernen, i de eldre hjernestrukturene. Dette skjer trolig fordi de traumatiske minnene oppleves såpass overveldende at hjernen ikke “klarer” å bearbeide de på lik linje med vanlige minner. De eldre hjernestrukturene er en del av det vi kaller “primalhjernen”, som er den delen av hjernen som ble utviklet da menneskearten var i sin spede barndom. Denne delen er mer primitiv, og mye av det som skjer her har med overlevelse og instinkter å gjøre. Som en konsekvens av dette, vil minner som lagres i de eldre hjernestrukturene blir mer oppdelte og dårligere organiserte enn minner som lagres i de nyere strukturene. Det vil ofte være mangel på en tydelig begynnelse eller slutt, og minnene vil gjerne flyte over i hverandre og mangle detaljer. I tillegg vil de bli tettere knyttet opp mot følelser, sanser og kroppslige prosesser som har med overlevelse å gjøre. Dette kan forklare hvorfor traumatiserte personer ofte sliter med plutselige, ubehagelige drømmer og bilder, påtrengende sanseinntrykk og sterk kroppslig aktivering. De traumatiske minnene er rett og slett lagret på feil plass, noe som skaper problemer.
  2. Hvordan personen tenker om hendelsen og sin egen mestring av denne i ettertid – Personer som utvikler traumer har gjerne svært negative tanker om selve hendelsen og sin egen fungering i etterkant av denne. Dette kan innebære at de overgeneraliserer fra traumehendelsen til andre liknende, men trygge, hendelser (“Jeg ble voldtatt i en heis, altså er alle heiser farlige og må unngås”), at de får et dårligere selvbilde knyttet til selve hendelsen (“Jeg burde gjort mer motstand for å unngå voldtekten, jeg er et svakt menneske som ikke klarte det”), at de får et negativt syn på egen mestring av reaksjoner (“Jeg burde ha kommet meg over dette nå”, “Jeg er unormal som reagerer på denne måten”, “Jeg holder på å bli gal”), samt at de undervurderer betydningen av å bearbeide det som har hendt (“Ingen er interesserte i å høre om det jeg har opplevd uansett, det er best hvis jeg holder det for meg selv”, “Folk har nok med sine egne problemer, jeg vil ikke være en byrde”). Disse negative tankene fører igjen til at personen utvikler dysfunksjonelle mestringsstrategier som er med på å opprettholde traumet over tid.

Posttraumatisk stresslidelse

Den mest kjente traumediagnosen er posttraumatisk stresslidelse (PTSD). For å få denne diagnosen må man ha erfart, vært vitne til, eller blitt konfrontert med en traumatisk hendelse, og i etterkant oppleve reaksjoner som påtrengende minner (f.eks. mareritt, flashbacks), unngåelsesatferd (f.eks. sosial isolasjon, likegyldighet, hukommelsesvansker, unngåelse av ubehagelige tanker, følelsesavflating) og kroppslig aktivering (f.eks. uro/aspenthet, søvnvansker, irritasjon/sinne, konsentrasjonsvansker, skvettenhet). Reaksjonene må oppleves såpass plagsomme at de går utover personens daglige fungeringsevne, og de må vedvare i mer enn seks måneder etter den traumatiske hendelsen er over.

Amerikanske undersøkelser har vist at mellom 6 og 8 % av befolkningen vil oppleve å få en PTSD-diagnose i løpet av livet. Totalt sett er det flere menn enn kvinner som har denne diagnosen, noe som muligens skyldes at menn oftere er involvert i potensielt traumatiserende hendelser som f.eks. bilulykker, slåsskamper, krig, osv. Likevel vet man at dersom en mann og en kvinne utsettes for den samme potensielt traumatiserende hendelsen, så er kvinnen mer utsatt for å utvikle senskader enn mannen. En stor andel av de som utvikler PTSD vil også slite med andre psykiske vansker, spesielt depresjon og angst.

Som sagt, vet vi at de aller fleste som utsettes for potensielt traumatiske hendelser ikke vil utvikle senskader. Hva er det så som avgjør hvem som faktisk blir syke? Dette avgjøres bl.a. av faktorer som personlig sårbarhet (f.eks. familiebakgrunn med psykiske vansker, rigid personlighetsstruktur, belastninger i barndommen, tidligere traumer, begrenset sosialt nettverk), aspekter ved selve traumehendelsen (f.eks. overraskende hendelser, manglende følelse av kontroll over det som skjer, fysiske overgrep eller skade, vitne til ekstrem vold/grotesk død, dissosiering, at den vonde handlingen utføres med vilje, nærhet til hendelsen) og mestringsstrategier i etterkant av hendelsen (dette er diskutert litt lenger opp i innlegget).

Traumebehandling

Det er vanlig å skille mellom traumer som har oppstått som følger av langvarig traumatisering, f.eks. gjentatte overgrep i barndommen, og traumer som kan knyttes til mer avgrensede hendelser, f.eks. én enkeltvoldtekt. Selv om reaksjonene kan være mange av de samme, vil måten man arbeider med traumene på være noe ulik.

Dersom det er snakk om en enkelthendelse, vil behandlingen som oftest fokusere på å “flytte” traumeminnet fra den primitive hukommelsen og over i den vanlige hukommelsen. Hensikten er å ufarliggjøre minnet og begrense graden av innflytelse minnet skal få ha over personens daglige fungering og videre liv. Dette gjøres bl.a. ved å systematisk og gradvis eksponere personen for det traumatiske minnet gjentatte ganger, helt til minnet ikke lenger frembringer de samme overveldende og ubehagelige reaksjonene. Man søker altså å skape et så helhetlig og detaljert minne som mulig, der man har en tydelig begynnelse, midtdel og avslutning. En metafor kan være at i stedet for å kaste skitne, illeluktende, hullete klær inn i et overfylt klesskap, lukke igjen døra og håpe at de ikke faller ut igjen, så prøver man i stedet å vaske klærne, lappe de, brette de fint sammen, sortere de og legge de inn der de hører hjemme. Da vil sannsynligheten være langt mindre for at hullete, møkkete klær (eller påtrengende, usammenhengende minner) plutselige ramler ut igjen og skaper trøbbel. I tillegg til å sortere og reintegrere minnet, forsøker man også å endre på uhensiktsmessige tankemønstre og dysfunksjonelle mestringsstrategier som er med på å opprettholde lidelsen.

Hvis det derimot er snakk om langvarig traumatisering, kan dette føre til at personen endrer sin grunnleggende tenkning om seg selv, andre og verden generelt. Alle nye erfaringer fortolkes i lys av det forferdelige man har opplevd. Dette medfører at selve utviklingen av ens personlighet og selvfølelse kan bli forstyrret, spesielt dersom traumatiseringen skjer i tidlig barndom. Vi snakker da om ganske komplekse traumereaksjoner. Behandlingen vil som oftest være mer omfattende og langvarig, og fokusere på å sette traumehendelsene inn i en meningsfull forståelsesramme der man trer ut av rollen som “offer”. Likevel vil man også her forsøke å identifisere og endre på uhensiktsmessige tanke- og handlingsmønstre, slik at måten man forholder seg til seg selv, andre og verden på blir mer funksjonell.

 

Kjenner du deg igjen i disse beskrivelsene og ønsker hjelp til å bearbeide traumer? Kontakt oss for en uforpliktende psykologsamtale!

 

“The results of any traumatic experience, such as abuse, can only be resolved by experiencing, articulating, and judging every facet of the original experience within a process of careful therapeutic disclosure.”
– Alice Miller

“Unexpressed emotions will never die. They are buried alive and will come forth later in uglier ways.”
– Sigmund Freud

 

Kilder: Berge, T. & Repål, A. (2008). Håndbok i kognitiv terapi. Gyldendal Norsk Forlag AS: Oslo.

Dårlig selvfølelse?

Selvfølelse dreier seg kort oppsummert om de tankene vi har om oss selv, og den verdi vi tillegger oss selv som mennesker. Disse tankene er nært knyttet til de erfaringer vi har gjort oss så langt i livet, og er ofte så godt integrert i oss at vi ikke helt er klar over dem. Selvfølelsen fortoner seg derfor mer som en fornemmelse eller følelse, og det lett å glemme at det ligger konkrete tanker og overbevisninger om oss selv til grunn. En god selvfølelse involverer som oftest en opplevelse av å være verdt noe i vårt personlige, sosiale og profesjonelle liv. Dersom selvfølelsen vår derimot har fått seg en knekk, føler vi oss lett mislykket og utilstrekkelig. Mange lever et liv som på overflaten blir sett på som vellykket, men kan likevel føle at de er mindre begavet, uintelligent eller lite suksessrik. Dårlig selvfølelse ledsages ofte av skamfølelse, og kan gjøre det vanskelig å slippe andre personer inn på oss. Dårlig selvfølelse kan også gjøre oss mer sårbare for psykiske vansker som depresjon og angst.

Dersom vi tenker oss en skala fra 0 til 100 som et temperaturmål for selvfølelse, vil de fleste plassere seg godt opp på den øvre halvdelen. Likevel vil man i noen livssituasjoner kanskje føle seg nærmere frysepunktet, andre ganger nærmere kokepunktet. Selvfølelsen vil for de fleste av oss variere, avhengig av hvilke belastninger og utfordringer vi står i. Rammes du for eksempel av alvorlig sykdom, er det helt naturlig at selvfølelsen din får seg en knekk. Selvfølelsen er med andre ord ikke noe statisk eller konstant; den er mer dynamisk av natur, og kan ses på som et termometer for hvordan du har det med deg selv her og nå, i det livet du lever.

Selvfølelse, selvbilde, selvtillit….hva er hva?

Det er mange begreper som gjerne brukes om hverandre når vi snakker om hvordan vi ser på oss selv, f.eks. selvbilde, selvtillit, selvaktelse – og selvfølelse. Felles er at de i ulik grad henspeiler på hvordan vi ser på oss selv, hvilke tanker vi har om oss selv, og hvilken verdi vi gir oss selv som mennesker. Selv om disse begrepene er overlappende, har de noe ulik betydning. Når vi snakker om selvbilde, refererer vi gjerne til et overordnet bilde vi har av oss selv, et bilde som ikke nødvendigvis innebærer noen vurdering eller evaluering. Begrepet er nært beslektet med identitet, og utgjøres bl.a. av enkle beskrivelser som: «Jeg er norsk», «jeg er far», «jeg er utadvendt». Med selvtillit menes vår oppfattelse av hvorvidt vi evner å mestre forskjellige ting, og også en vurdering av hvor godt eller dårlig vi opplever å mestre disse tingene, som f.eks.: “Jeg er dårlig i geografi” eller “jeg er flink til å få mennesker til å føle seg vel”.

I tillegg til å referere til det som er nevnt over, omhandler selvfølelse også vår generelle oppfatning av oss selv og hvilken verdi vi gir oss selv som mennesker. Begrepene er som sagt noe overlappende, men er ikke nødvendigvis helt i tråd med hverandre. Man kan eksempelvis ha god selvtillit på det å utføre tyverier, men allikevel ha en opplevelse av å være lite verdt som menneske; med andre ord ha en dårlig selvfølelse i bunn. Motsatt kan man ha en god selvfølelse, men oppleve å ha dårlig selvtillit på det å f.eks. ta ordet i store forsamlinger. Likevel er det en generell enighet om at det å ha god selvtillit på mange områder påvirker selvfølelsen positivt, og motsatt, at det å ha en god selvfølelse i bunn ofte vil medføre god selvtillit på mange områder.

Årsaker til dårlig selvfølelse

Dårlig selvfølelse er knyttet til de grunnleggende tankene vi har om oss selv. Disse kan oppleves som en gjenspeiling av ens identitet – selve “sannheten” om hvem man er. For de aller fleste er det nok mer presist og hensiktsmessig å se dette som tanker rundt egen person, snarere enn objektive sannheter. Disse grunnleggende tankene er konklusjoner vi har trukket om oss selv, og er basert på opplevelser man har hatt og tilbakemeldinger man har fått av andre om hva slags person man er.

Forenklet kan man si at positive erfaringer og tilbakemeldinger fostrer positive tanker om en selv, og motsatt; at negative erfaringer og feedback vil danne grobunn for negative tanker om en selv, og dermed dårlig selvfølelse. De fleste av oss har et variert og nyansert erfaringsgrunnlag, med både positive og negative opplevelser. Vi har som et resultat av dette en rekke forskjellige tanker og ideer om oss selv. Hvis erfaringsbanken imidlertid er breddfull av negative tilbakemeldinger og opplevelser, vil tankene om en selv trolig være tilsvarende negative. Det er disse negative antakelsene om en selv som utgjør selve kjernen i dårlig selvfølelse, og som har en tendens til å farge og smitte over på mange aspekter ved livet og hverdagen.

Det er mange opplevelser som kan bidra til at man etablerer negative tanker om seg selv og utvikler dårlig selvfølelse. Omsorgssvikt og opplevelse av manglende støtte i oppveksten, er noen eksempler på dette. Opplevelsen av ikke å leve opp til foreldres eller andres forventninger, fravær av kjærlighet og medmenneskelighet, eller det å føle seg utenfor og mobbet på skolen, er andre eksempler. Erfaringer senere i livet kan også påvirke selvfølelsen negativt, f.eks. å føle seg utenfor på jobb, å oppleve langvarig stress og tunge livsutfordringer, eller å bli utsatt for traumatiske hendelser.

Hvilken betydning får det?

Dårlig selvfølelse kan slå ut på mange måter i livene våre. Først og fremst vil det påvirke måten vi tenker om oss selv på generelt, men også hvordan vi omtaler oss selv overfor andre; hvordan vi har det og fungerer sosialt. Det vil også farge vår væremåte og hvilke valg vi tar i hverdagen, og kanskje medføre at vi unngår en del situasjoner vi opplever som vanskelige, eller at vi holder folk på en armlengdes avstand i frykt for at de skal se “vårt sanne jeg”. Dårlig selvfølelse påvirker også følelseslivet vårt, og kan gjøre oss sårbare for følelser som tristhet, angst, skyld, skam og frustrasjon og sinne. Disse kan i sin tur gi ubehagelige fysiske reaksjoner som bl.a. energimangel, uro, anspenthet og trøtthet.

Dårlig selvfølelse kan også påvirke livene våre på måter som ikke er fullt så tydelige. Eksempelvis kan dårlig selvfølelse resultere i at vi kommer inn i mønstre der vi i skole eller jobbsammenheng underpresterer og yter mindre enn det vi kan fordi vi unngår utfordringer, eller motsatt; at vi blir overdrevent perfeksjonistiske og hardtarbeidende i frykt for å mislykkes. Som en parallell til dette kan dårlig selvfølelse også gjøre oss sårbare for kritikk i nære relasjoner, og medføre at vi enten blir ekstremt opptatt av å gjøre andre til lags, eller at vi unngår intimitet og kontakt fullstendig.

Behandling av dårlig selvfølelse

Hvordan en psykolog, sammen med deg, tar tak i utfordringene med dårlig selvfølelse, vil avhenge noe av de antatte årsakene bak. Dårlig selvfølelse kan som nevnt være farget av den sinnsstemningen du er i for øyeblikket. Hvis du for eksempel strever med depresjon, vil du sannsynligvis se deg selv i et negativ lys. Dersom de negative tankene om deg selv startet samtidig med depresjonen, vil det oftest være hensiktsmessig å prioritere behandling av depresjonen først.

Dårlig selvfølelse kan også være noe som har ligget i bakgrunnen og utviklet seg over tid. Forskning på området indikerer at dårlig selvfølelse gjør en mer sårbar for å utvikle bl.a. depresjon, spiseforstyrrelser og sosial angst. I disse tilfellene vil det oftest være hensiktsmessig at terapien fokuserer direkte på de negative grunntankene du har om deg selv, som kan ses som underliggende årsaker til de problemene du opplever her og nå.

Én måte å jobbe med dårlig selvfølelse på, er gjennom kognitiv terapi. Samarbeidet mellom deg og psykologen vil da innebære å utforske mulige årsaker til den dårlige selvfølelsen, men kanskje først og fremst forsøke å avdekke og bevisstgjøre deg hvilke tanke- og handlingsmønstre som bidrar til å opprettholde den dårlige selvfølelsen i det daglige. Ved hjelp av aktiv utforskning, øvelser og strukturert arbeid, vil du og psykologen utfordre de negative tankene du har om deg selv, og finne fram til mer hensiktsmessige tenkemåter og handlingsstrategier som gradvis etablerer en bedre selvfølelse.

 

Kjenner du deg igjen i disse beskrivelsene og ønsker å få bedre selvfølelse? Kontakt oss for en uforpliktende psykologsamtale!

 

“You yourself, as much as anybody in the entire universe, deserve your love and affection.”
– Buddha

“The worst loneliness is to not be comfortable with yourself.”
– Mark Twain

 

Psykolog – noe for meg?

Hvem går til psykolog?

Man vet at så mange som én av to, altså 50 % av alle mennesker, vil oppfylle kriterier for en psykisk lidelse på et eller annet tidspunkt i løpet av livet. Likevel har det å gå til psykolog lenge vært forbundet med stigmatisering og myter. Dessverre har disse ofte vært av den svært negative sorten, som for eksempel: «Psykologer er kun for gærninger», «En fremmed person kan vel ikke hjelpe meg med mine private problemer?» eller «Det hjelper jo ikke å snakke om ting uansett – psykoterapi er bortkastet!». Sannsynligheten er stor for at dette har hindret mange fra å få tilgang på den hjelpen de egentlig har hatt behov for.

Heldigvis er slike oppfatninger i endring, og det er i dag mer akseptert enn noensinne å benytte seg av psykologer og psykologisk hjelp generelt. Undersøkelser[1] viser at nesten hver fjerde nordmann mellom 26 og 32 år har fått profesjonell hjelp for psykiske vansker, mens hver syvende i samme aldersgruppe har fått slik hjelp spesifikt hos psykolog. Selv om man ikke har liknende tall for andre aldersgrupper, kan man anta at den totale andelen nordmenn som har vært hos psykolog i løpet av livet, vil være langt større. Dette betyr at det ikke er så uvanlig å gå til psykolog som mange kanskje tror.

Hvorfor går man til psykolog?

De vanligste grunnene til at folk oppsøker psykolog, er psykiske lidelser som depresjon og angst. Deretter følger problemer med selvbilde og identitet, ettervirkninger etter traumer, konflikter med partner, ensomhet, relasjonelle utfordringer, selvmords-/selvskadingsproblematikk, spiseproblemer, konsentrasjonsproblemer og hyperaktivitet, alkohol- og rusproblemer, samt atferdsproblemer og aggresjon. I tillegg til slike nokså avgrensede problemstillinger, finnes det en stor gruppe mennesker som oppsøker psykolog for mindre spesifikke utfordringer. Dette kan være så mangt, men eksempler er blant annet manglende motivasjon for studier/jobb, mye bekymringer og stress i hverdagen, usikkerhet omkring viktige livsavgjørelser, eller rett og slett et ønske om å bli bedre kjent med seg selv (selvutvikling). Kort fortalt er det veldig mange ulike utfordringer som kan ligge til grunn for et ønske om å snakke med en psykolog.

Hva er egentlig en psykolog?

«Okei, så psykologen kan liksom hjelpe folk med alt mulig?», tenker du kanskje. Nei, psykologen kan ikke hjelpe folk med alt mulig, men det er faktisk veldig mange som kan få svært godt utbytte av psykologhjelp. De aller fleste mennesker vil oppleve perioder i livet der de av ulike grunner har behov for litt «opprydding» eller «sortering» i sitt eget liv. Psykologer er eksperter på nettopp dette, nemlig det mentale oppryddingsarbeidet. En psykolog kan komme med verdifulle perspektiver og løsningsforslag som kan bidra til at ryddearbeidet utføres raskere, grundigere og mer skånsomt enn dersom man skulle gjort det helt på egenhånd.

Psykoterapi er et samarbeidsprosjekt, der psykologen og klienten i fellesskap arbeider systematisk mot å nå de målene klienten selv har satt seg. Samarbeidet øker sjansen for at målene nås, og dermed for at klienten får «ryddet» ordentlig opp i livet sitt. Dette kan sammenliknes med fysisk trening, der sannsynligheten for å lykkes vil være større dersom man har klare målsetninger. I tillegg hjelper det at man har noen som kan «pushe» en til å nå disse målsetningene, noen som vet akkurat hvordan man bør trene.

Psykologen kan altså ses på som en slags «mental trener». Det er likevel verdt å merke seg at det er mange som kaller seg mentale trenere uten å være psykologer. Psykolog er en beskyttet tittel, en profesjon, og det er kun psykologer som kan kalle seg for psykologer. Psykologtittelen forutsetter at man har minst seks års psykologutdanning fra universitet, samt at man har fått statlig autorisasjon til å arbeide som psykolog. Dette er et kvalitetsstempel, som skal sikre at den hjelpen som gis er forsvarlig og faglig forankret. Når du går til psykolog kan du altså forvente at hjelpen du mottar er av høy kvalitet, og at den som hjelper deg vet hva han eller hun driver med.

Hva skjer hos psykologen?

Det er ikke uvanlig å grue seg litt til å snakke med psykolog, ettersom dette er nytt og ukjent farvann for de fleste av oss. Mange har en forestilling om at de vil bli «avslørt», eller at psykologen vil «lese» tankene deres. Heldigvis er det ikke slik det fungerer. Som alle oss andre, er psykologer kun vanlige mennesker. Dette betyr at de hverken kan lese tanker eller vite om folk lyver. Det psykologer imidlertid kan noe om, er mentale og mellommenneskelige prosesser. «Hvorfor tenker vi som vi gjør?», «Hva gjør at vi føler det akkurat slik?» eller «Hva er det som får oss til å oppføre oss på den måten?», er spørsmål som psykologer er gode på å besvare. Dette innebærer at psykologer er gode menneskekjennere, og at de har gode forutsetninger for å hjelpe folk med å løse menneskelige problemer.

Hos psykologen kan man snakke om akkurat det man vil, og man behøver ikke forsøke å fremstå på en spesiell måte. Man kan rett og slett senke skuldrene og bare være seg selv. Dessuten kan man være sikker på at det man sier ikke vil komme andre for øre, ettersom alle psykologer er bundet av taushetsplikt. I den første samtalen er det vanlig at man bruker litt tid på å bli kjent med hverandre, og at psykologen prøver å skaffe seg et inntrykk av hvilke plager eller utfordringer klienten har. Som hjelp til dette, vil psykologen ofte benytte seg av det vi kaller for et kartleggingsverktøy. Dette kan f.eks. være et skjema klienten fyller ut, eller et intervju psykologen gjennomfører. På denne måten sikrer man en felles forståelse av problemet, og at klienten får den beste tilgjengelige hjelpen for akkurat dette problemet.

Etter at man har blitt kjent og oppnådd en felles forståelse av klientens problemer, vil man som regel gå videre med å sette opp mål for behandlingen: «Hva ønsker klienten å oppnå ved å gå i terapi?», «Hva må til for å nå disse målene?» og «Hvordan skal vi arbeide for å nå målene?». Man forsøker altså å legge et så solid grunnlag som mulig, før man går i gang med endringsarbeidet. Underveis i terapiforløpet er det vanlig at klient og psykolog blir enige om eksperimenter, eller hjemmeoppgaver, som klienten skal utføre mellom timene. Dette gjøres for å holde prosessen i gang, og for at klienten skal få erfaring med hvordan arbeidet fra timene kan få faktiske konsekvenser i hverdagen.

Virker psykoterapi?

Hvis det er én ting man har lært gjennom mange års forskning på psykoterapi, så er det at det virker! Terapi bidrar til positiv endring og økt livskvalitet hos mange mennesker. Det som er mer usikkert, er hva som gjør at det virker. Er det slik at noen metoder fungerer bedre enn andre, eller er det andre faktorer som avgjør om terapiforløpet blir vellykket?

Forskerne har ennå ikke kommet helt i mål med å besvare dette spørsmålet, men de er stort sett enige om at det er noen bestemte kriterier som må være oppfylt for at terapi skal virke. Dette har blant annet med forholdet mellom klient og psykolog å gjøre. Et vellykket resultat forutsetter en god relasjon, eller behandlingsallianse, der klienten opplever psykologen som ekte, empatisk, varm, motiverende, ikke-dømmende og uredd. I dette ligger det at klienten kan kjenne seg trygg på og ivaretatt av psykologen, samtidig som psykologen ikke er redd for å ta opp vanskelige eller ubehagelige temaer i klientens liv. Det er viktig at klienten «liker» psykologen, men det er tilsvarende viktig at man faktisk angriper de problemene klienten har oppsøkt hjelp for. Terapi bør altså være litt utfordrende, både for klient og psykolog, for at det faktisk skal virke.

 

Lurer du på om dette kan være noe for deg? Kontakt oss for en uforpliktende psykologsamtale!

 

“I think therapy is a helpful thing. I think everyone knows it. You do it for your life, you do it for yourself, because you want to explore some things, and get to the bottom of some things. It’s about your life, the quality of you life.”
– Philip Seymour Hoffman

“Therapy is like going to the gym.”
– Chris Pine

 

[1] Wichstrøm, L. (2009). Hvem går til psykolog? Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 46, s. 1036 – 1043.

Er jeg deprimert?

Kjennetegn på depresjon.

Det kan være vanskelig å vite om man er deprimert eller ikke, spesielt ettersom depresjon har likhetstrekk med en del vanlige psykologiske tilstander, slik som f.eks. sorg, pessimisme og tristhet. Det er helt normalt å oppleve såkalte «tunge perioder» i løpet av livet, men dette er ikke det samme som en depressiv episode. En depressiv episode kjennetegnes av et senket stemningsleie, nedtrykthet/tristhet, nedsatt livslyst, manglende interesse for andre mennesker og vanlige gjøremål, samt mangel på energi. Andre vanlige plager ved depresjon er blant annet svekket selvfølelse, overdreven skyldfølelse og selvbebreidelse, mye bekymring/grubling, konsentrasjonsvansker, tanker om døden og det å ta sitt eget liv, treg motorikk og en følelse av at tankene går i «sirup», forstyrret søvnmønster, redusert matlyst og vekttap. For å kalle det en depressiv episode må plagene ha vært til stede hver dag i minst to uker, og de må medføre betydelige problemer med å opprettholde vanlig hverdagslig fungering. Depresjon er altså ikke det samme som en dårlig dag eller en kjip periode, det er som regel en mer omfattende og varig tilstand enn som så.

Depresjonen – din egen verste fiende.

En depresjon blir av enkelte beskrevet som en «nådeløs lykketyv», fordi den stjeler all energi, selvtillit, glede og livslyst. Den fratar deg evnen til å være glad og sette pris på det du vanligvis setter pris på, samtidig som den fratar deg evnen til å oppleve sorg. En depresjon vil rett og slett sette sitt preg på hele ditt syn på verden, og fyre opp under problemer som allerede eksisterer i livet ditt. I tillegg vil den hindre deg fra å huske gode minner eller ta inn nye, positive erfaringer. På en måte kan man si at depresjonen «lurer» deg til å svikte deg selv, akkurat på det tidspunktet der du egentlig trenger din egen støtte som mest. Dette skjer gjerne i form av en nærmest konstant strøm av negative tanker og nedsettende indre «samtaler». Replikker som «Jeg er ikke noe verdt!», «Ingen bryr seg om meg!», «Livet er meningsløst!» og «Det finnes ingen fremtid for meg!» repeteres i det uendelige, ofte uten at du selv er klar over det. Det skjer automatisk, uten din bevisste oppmerksomhet, og er med på å skape et gjennomgående negativt og pessimistisk filter på virkeligheten. Samtidig fører det til ubesluttsomhet, handlingslammelse og isolasjon. Depresjon kan altså sies å være en form for selvkrig, fordi den angriper og ødelegger all form for empati, aksept og toleranse du vanligvis har overfor deg selv; depresjonen gjør deg til din egen verste fiende!

Er depresjon alltid like alvorlig?

Det finnes ulike alvorlighetsgrader for depresjon, og man deler gjerne inn i mild, moderat og alvorlig grad. Dette vil si at en depressiv episode kan spenne fra tilfeller der man har enkelte problemer med å fortsette med ordinært arbeid og sosiale aktiviteter, men uten å slutte helt å fungere, via tilfeller der man har betydelige problemer med å fortsette med slike aktiviteter, til tilfeller der man absolutt ikke er i stand til å fortsette i noen form for aktiviteter. I veldig alvorlige tilfeller er det også enkelte som opplever å bli psykotiske, som vil si at de får en avvikende virkelighetsoppfattelse, for eksempel i form av vrangforestillinger og/eller hallusinasjoner. Dette er imidlertid en nokså sjelden tilstand.

Hvem blir deprimert, og hvorfor?

Man vet at omtrent 5-10 % av befolkningen, eller ca. 1 av 10, vil oppleve depresjon én eller flere ganger i løpet av livet. Forekomsten er dessuten dobbel så stor hos kvinner som hos menn, noe som betyr at for det for hver deprimerte mann finnes to deprimerte kvinner. Gjennomsnittsalderen for å oppleve sin første depressive episode er ca. 40 år, men det er fullt mulig å bli deprimert både i yngre og i eldre alder enn dette.

Det finnes ulike teorier om hvorfor depresjon oppstår, og man har per i dag ikke funnet noe entydig svar på dette spørsmålet. Det er likevel utbredt enighet i fagmiljøet om at det foregår et samspill mellom arvelige og miljømessige faktorer, og at dette samspillet er med på å avgjøre hvorvidt man utvikler depresjon. For eksempel har forskning vist at depresjon forekommer oftere i noen familier enn i andre, og at barn med vanskelige oppvekstforhold opplever depresjon hyppigere enn andre. Likevel er det ikke slik at alle som er arvelig disponert for å utvikle depresjon vil bli deprimerte, på samme måte som det er langt fra alle som opplever store livsbelastninger som vil bli deprimerte. Er man derimot både arvelig disponert for depresjon og opplever store livsbelastninger, så vil sannsynligheten for å utvikle depresjon øke.

Kan depresjon behandles?

I tillegg til betydelig menneskelig lidelse medfører depresjon store utgifter for samfunnet i form av sykefravær og invaliditet. Behandling av depresjon og lettelse av depressive plager er derfor et særdeles viktig tiltak, både for enkeltmennesket og for samfunnet som helhet. Heldigvis er det fullt mulig å behandle depresjon.

Depresjon av mild eller moderat grad behandles ofte med samtaleterapi, gjerne i form av kognitiv terapi. I behandlingen fokuserer man blant annet på å finne frem til hva som kan ha utløst depresjonen, i tillegg til å kartlegge tanke- og handlingsmønstre som er med på å opprettholde plagene og forhindre bedring. Man jobber deretter systematisk med å endre på disse, og erstatte de med«sunnere», mer hensiktsmessige mønstre. Det er også en sentral del av behandlingen at klienten holder prosessen i gang ved å gjennomføre eksperimenter og oppgaver mellom behandlingstimene. Dette gjøres for å teste ut antakelser og strategier, og se om de «holder vann» i det virkelige liv. En depresjon av moderat/alvorlig grad krever ofte medikamentell behandling i tillegg til samtalebehandling. I omtrent 60-80 % av tilfellene som behandles med antidepressiva, i kombinasjon med samtaler, blir klientene friske i løpet av 6-10 uker. Ubehandlet varer en depressiv episode gjennomsnittlig 6-9 måneder, og vil ofte være tilbakevendende. Dersom du mistenker at du er deprimert er det derfor viktig at du oppsøker profesjonell hjelp så raskt som mulig, ettersom dette vil øke sjansen for at du blir kvitt de depressive plagene og slipper å oppleve en ny depresjon.

 

Kjenner du deg igjen i disse beskrivelsene og lurer på om du er deprimert? Kontakt oss for en uforpliktende psykologsamtale!

 

“Depression is the unability to construct a future.”
– Rollo May

“You largely constructed your depression. It wasn’t given to you. Therefore, you can deconstruct it.”
– Albert Ellis

 

Hva er egentlig angst?

Angst er naturlig. Angst er sunt. Angst er bra. Sånn i utgangspunktet i hvert fall.

Dette virker kanskje provoserende på de av dere som opplever angst som plagsomt, skremmende og hemmende. Men vår evne til å reagere med frykt, redsel og angst er i utgangspunktet normale reaksjoner på ytre og indre hendelser som oppleves som truende. Dette utgjør, i korte trekk, en vesentlig del av vår psykologiske utrustning som varsler oss om farer, slik at vi kan reagere på disse, og dermed ha større sannsynlighet for å overleve og føre slekta videre. I tillegg til den psykiske opplevelsen, kommer som regel angstreaksjoner med en del fysiske symptomer på kjøpet, som blant annet høy puls, svetting, muskelspenninger, urolig mage eller hyperventilering. Dette er kroppens svar på det hjernen vår oppfatter som truende, og skyldes økt aktivitet i den delen av nervesystemet som vi ikke har noen kontroll over (det autonome nervesystemet). Reaksjonene er ment å ruste oss best mulig til kamp eller flukt.

 

Så langt, så vel.

Noen opplever imidlertid angst i situasjoner som ikke utgjør noen reell trussel, eller blir lammet av panikk og katastrofefølelser som tilsynelatende rammer som lyn fra klar himmel. Andre plages av gnagende uro og engstelse som griper inn i de fleste områder av livet, og som overtar kontroll og styring. For personer som plages av angst, utløses gjerne angstsymptomene lettere enn vanlig, og angstreaksjonen oppleves ofte som overdreven eller urimelig. I slike tilfeller kan angsten ses på som en falsk alarm, og kan oppleves som både skremmende og ødeleggende. Symptomene på angst er mange og varierte, og avhenger til en viss grad av hva slags type angst du strever med. Felles er ofte opplevelsen av kaos, tap av kontroll og maktesløshet. Angstopplevelser kan være smertefulle og skremmende, og gjør at vi kan reagere med å forsøke å holde de på avstand. Dette er en krevende øvelse, og kan lede inn i en ond sirkel der kampen fo å holde angsten i sjakk fører til at man utvikler såkalt «angst for angsten».

 

Her kan du se en video av hvordan angstreaksjoner oppstår:

 

Er det bare jeg som sliter?

Angstsymptomer er av de hyppigste plagene folk oppsøker lege eller psykolog for. I overkant av en tredel av klienter som presenterer en psykisk vanske eller lidelse, rapporterer at de plages av angst. Statistisk sett rammes omlag hver femte person av en angsttilstand i løpet av livet. Det å være plaget av angst er med andre ord noe mange av oss strever med.

 

Hvordan behandles angst?

Psykologisk behandling av angst avhenger noe av hva slags type angst man plages av. Som regel vil en del av behandlingen innebære å øve opp evnen til å tåle angstutløsende situasjoner og/eller tanker. Dette er en gradvis prosess, der psykologen sammen med deg øker belastningen litt og litt, slik at du i økende grad behersker situasjonen og på sikt opplever mer kontroll og mindre ubehag.

Angstreaksjoner kan også være uttrykk for tanker og følelser som vi av ulike grunner ikke forholder oss til – som vi har dyttet bort eller gjemt for oss selv. Disse kan være vanskelige å beskrive eller få øye på. En psykolog kan hjelpe deg å se og sette ord på slike tanker og følelser, og bringe de fram i din bevissthet slik at de blir mer håndgripelige og dermed tilgjengelige for å jobbes med.

 

Plages du av angst og ønsker hjelp til å håndtere dette? Kontakt oss for en uforpliktende psykologsamtale!

 

“Uten angst og sykdom ville jeg ha vært som et skip uten ror.”
Edvard Munch

“Man is not worried by real problems so much as by his imagined anxieties about real problems.”
Epictetus