Psykolog – noe for meg?

Hvem går til psykolog?

Man vet at så mange som én av to, altså 50 % av alle mennesker, vil oppfylle kriterier for en psykisk lidelse på et eller annet tidspunkt i løpet av livet. Likevel har det å gå til psykolog lenge vært forbundet med stigmatisering og myter. Dessverre har disse ofte vært av den svært negative sorten, som for eksempel: «Psykologer er kun for gærninger», «En fremmed person kan vel ikke hjelpe meg med mine private problemer?» eller «Det hjelper jo ikke å snakke om ting uansett – psykoterapi er bortkastet!». Sannsynligheten er stor for at dette har hindret mange fra å få tilgang på den hjelpen de egentlig har hatt behov for.

Heldigvis er slike oppfatninger i endring, og det er i dag mer akseptert enn noensinne å benytte seg av psykologer og psykologisk hjelp generelt. Undersøkelser[1] viser at nesten hver fjerde nordmann mellom 26 og 32 år har fått profesjonell hjelp for psykiske vansker, mens hver syvende i samme aldersgruppe har fått slik hjelp spesifikt hos psykolog. Selv om man ikke har liknende tall for andre aldersgrupper, kan man anta at den totale andelen nordmenn som har vært hos psykolog i løpet av livet, vil være langt større. Dette betyr at det ikke er så uvanlig å gå til psykolog som mange kanskje tror.

Hvorfor går man til psykolog?

De vanligste grunnene til at folk oppsøker psykolog, er psykiske lidelser som depresjon og angst. Deretter følger problemer med selvbilde og identitet, ettervirkninger etter traumer, konflikter med partner, ensomhet, relasjonelle utfordringer, selvmords-/selvskadingsproblematikk, spiseproblemer, konsentrasjonsproblemer og hyperaktivitet, alkohol- og rusproblemer, samt atferdsproblemer og aggresjon. I tillegg til slike nokså avgrensede problemstillinger, finnes det en stor gruppe mennesker som oppsøker psykolog for mindre spesifikke utfordringer. Dette kan være så mangt, men eksempler er blant annet manglende motivasjon for studier/jobb, mye bekymringer og stress i hverdagen, usikkerhet omkring viktige livsavgjørelser, eller rett og slett et ønske om å bli bedre kjent med seg selv (selvutvikling). Kort fortalt er det veldig mange ulike utfordringer som kan ligge til grunn for et ønske om å snakke med en psykolog.

Hva er egentlig en psykolog?

«Okei, så psykologen kan liksom hjelpe folk med alt mulig?», tenker du kanskje. Nei, psykologen kan ikke hjelpe folk med alt mulig, men det er faktisk veldig mange som kan få svært godt utbytte av psykologhjelp. De aller fleste mennesker vil oppleve perioder i livet der de av ulike grunner har behov for litt «opprydding» eller «sortering» i sitt eget liv. Psykologer er eksperter på nettopp dette, nemlig det mentale oppryddingsarbeidet. En psykolog kan komme med verdifulle perspektiver og løsningsforslag som kan bidra til at ryddearbeidet utføres raskere, grundigere og mer skånsomt enn dersom man skulle gjort det helt på egenhånd.

Psykoterapi er et samarbeidsprosjekt, der psykologen og klienten i fellesskap arbeider systematisk mot å nå de målene klienten selv har satt seg. Samarbeidet øker sjansen for at målene nås, og dermed for at klienten får «ryddet» ordentlig opp i livet sitt. Dette kan sammenliknes med fysisk trening, der sannsynligheten for å lykkes vil være større dersom man har klare målsetninger. I tillegg hjelper det at man har noen som kan «pushe» en til å nå disse målsetningene, noen som vet akkurat hvordan man bør trene.

Psykologen kan altså ses på som en slags «mental trener». Det er likevel verdt å merke seg at det er mange som kaller seg mentale trenere uten å være psykologer. Psykolog er en beskyttet tittel, en profesjon, og det er kun psykologer som kan kalle seg for psykologer. Psykologtittelen forutsetter at man har minst seks års psykologutdanning fra universitet, samt at man har fått statlig autorisasjon til å arbeide som psykolog. Dette er et kvalitetsstempel, som skal sikre at den hjelpen som gis er forsvarlig og faglig forankret. Når du går til psykolog kan du altså forvente at hjelpen du mottar er av høy kvalitet, og at den som hjelper deg vet hva han eller hun driver med.

Hva skjer hos psykologen?

Det er ikke uvanlig å grue seg litt til å snakke med psykolog, ettersom dette er nytt og ukjent farvann for de fleste av oss. Mange har en forestilling om at de vil bli «avslørt», eller at psykologen vil «lese» tankene deres. Heldigvis er det ikke slik det fungerer. Som alle oss andre, er psykologer kun vanlige mennesker. Dette betyr at de hverken kan lese tanker eller vite om folk lyver. Det psykologer imidlertid kan noe om, er mentale og mellommenneskelige prosesser. «Hvorfor tenker vi som vi gjør?», «Hva gjør at vi føler det akkurat slik?» eller «Hva er det som får oss til å oppføre oss på den måten?», er spørsmål som psykologer er gode på å besvare. Dette innebærer at psykologer er gode menneskekjennere, og at de har gode forutsetninger for å hjelpe folk med å løse menneskelige problemer.

Hos psykologen kan man snakke om akkurat det man vil, og man behøver ikke forsøke å fremstå på en spesiell måte. Man kan rett og slett senke skuldrene og bare være seg selv. Dessuten kan man være sikker på at det man sier ikke vil komme andre for øre, ettersom alle psykologer er bundet av taushetsplikt. I den første samtalen er det vanlig at man bruker litt tid på å bli kjent med hverandre, og at psykologen prøver å skaffe seg et inntrykk av hvilke plager eller utfordringer klienten har. Som hjelp til dette, vil psykologen ofte benytte seg av det vi kaller for et kartleggingsverktøy. Dette kan f.eks. være et skjema klienten fyller ut, eller et intervju psykologen gjennomfører. På denne måten sikrer man en felles forståelse av problemet, og at klienten får den beste tilgjengelige hjelpen for akkurat dette problemet.

Etter at man har blitt kjent og oppnådd en felles forståelse av klientens problemer, vil man som regel gå videre med å sette opp mål for behandlingen: «Hva ønsker klienten å oppnå ved å gå i terapi?», «Hva må til for å nå disse målene?» og «Hvordan skal vi arbeide for å nå målene?». Man forsøker altså å legge et så solid grunnlag som mulig, før man går i gang med endringsarbeidet. Underveis i terapiforløpet er det vanlig at klient og psykolog blir enige om eksperimenter, eller hjemmeoppgaver, som klienten skal utføre mellom timene. Dette gjøres for å holde prosessen i gang, og for at klienten skal få erfaring med hvordan arbeidet fra timene kan få faktiske konsekvenser i hverdagen.

Virker psykoterapi?

Hvis det er én ting man har lært gjennom mange års forskning på psykoterapi, så er det at det virker! Terapi bidrar til positiv endring og økt livskvalitet hos mange mennesker. Det som er mer usikkert, er hva som gjør at det virker. Er det slik at noen metoder fungerer bedre enn andre, eller er det andre faktorer som avgjør om terapiforløpet blir vellykket?

Forskerne har ennå ikke kommet helt i mål med å besvare dette spørsmålet, men de er stort sett enige om at det er noen bestemte kriterier som må være oppfylt for at terapi skal virke. Dette har blant annet med forholdet mellom klient og psykolog å gjøre. Et vellykket resultat forutsetter en god relasjon, eller behandlingsallianse, der klienten opplever psykologen som ekte, empatisk, varm, motiverende, ikke-dømmende og uredd. I dette ligger det at klienten kan kjenne seg trygg på og ivaretatt av psykologen, samtidig som psykologen ikke er redd for å ta opp vanskelige eller ubehagelige temaer i klientens liv. Det er viktig at klienten «liker» psykologen, men det er tilsvarende viktig at man faktisk angriper de problemene klienten har oppsøkt hjelp for. Terapi bør altså være litt utfordrende, både for klient og psykolog, for at det faktisk skal virke.

 

Lurer du på om dette kan være noe for deg? Kontakt oss for en uforpliktende psykologsamtale!

 

“I think therapy is a helpful thing. I think everyone knows it. You do it for your life, you do it for yourself, because you want to explore some things, and get to the bottom of some things. It’s about your life, the quality of you life.”
– Philip Seymour Hoffman

“Therapy is like going to the gym.”
– Chris Pine

 

[1] Wichstrøm, L. (2009). Hvem går til psykolog? Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 46, s. 1036 – 1043.